Egentlig er begge to veldig eventyrlystne og interessert i å lære mer om andre kulturer på godt og vondt. Det vi ikke tenkte på, var at matkulturen kanskje kom til å bli den største utfordringen. Høye på sukker (freia melkesjokolade) og underernært på søvn får dere nå en presentasjon av den kinesiske matkulturen. Den lokale kinesiske jenta vi har blitt kjent med gjennom et medlem av Marens vertsfamilie, var så vennlig å ta med oss til Hangzhous eldste restaurant for å få en smakebit av hva det kinesiske kjøkken har å by på.

Kinesisk mat smaker IKKE godt. Kniv og gaffel hadde de aldri hørt om. Forretten var en vassen (og seig) liten deigklump som var pynta med den lokale blomsten (!). Når jeg endelig, med min dårlige koordinasjon, klarte å få guffa på spisepinnene, kan jeg love deg at jeg ikke fikk den av igjen. Så hele resten av måltidet hadde en slags melsmak. Det kan jo hende at alt det andre også smakte mel, men det slapp jeg altså å finne ut av. – Egentlig lurer jeg på om vi ble litt lurt av den lokale guiden vår, for hun bestilte bare slim til oss og ikke til seg selv…..

Nummer to var en bolle med noe rart i. Etter nærmere forklaring fant vi ut at dette var “fish flesh”. For meg som ikke er helt skærp i engelsk lenger hørtes det mest ut som fiskeskinn, og sånn så det jammen meg ut også. Maren dro likevel nedpå minst 50 ml. – og hu er faktisk så rutinert med spisepinner at hu klarte å DYPPE risen i bollen, og så få ALT i munnen. Jeg bøyer meg i støvet og ber en bønn om at jeg også klarer det samme en dag. Men jeg kan godt dyppe risen i soyasaus og ikke fiskeskinnsuppe, det går sikkert greit.

Måltidet er langt fra over… Grisekjøtt. Med slimlag uttapå! Mmm! Sant skal sies at det nesten smakte godt. Men de kunne med fordel ha tatt ut beina fra de bittesmå kjøttklumpene, for det var egentlig mer bein enn kjøtt. (Og til tannlegen min; jeg tror jeg har tatt fyllinga mi på et grisebein). Det stadig tilbakevendende problemet med dårlig spisepinneteknikk viste seg også her. Det er ikke så veldig lett å få deformerte grisekjøttklumper fra fatet, over på tallerkenen din og så INN i munnen, når du i tillegg har angst for å få ødelagt fyllinga totalt. I tillegg til kniv og gaffel var heller ikke servietter noe tema; bare en litt fuktig klut til å vaske hendene sine med. Og når du allerede har brukt den til å fjerne det verste bakterielaget på henda er det liksom ikke noe tema å tørke seg rundt munnen med den.

Klar for mer mat? Vi var ikke. Maren hadde HELDIGVIS allerede fortalt meg om sin uheldige episode med melboller fra hennes fantastiske utvekslingsår i England. Tre melboller til middag resulterte i et bedre bekjentskap med doskåla. Med denne røverhistorien friskt i minnet takket jeg høyere makter for at vi bare fikk to fat med melboller ( :-) ) Problemer med spisepinner, sa du? Melbollen hadde saus og ei kjøttbolle inni. Prøv å gnage hull på melskinnet og få i deg resten av bolla med spisepinner. Kjøttbolla sklei rundt på tallerkenen som om den nettopp var sluppet løs på Tusenfryd, og skinnet hang fast på pinnene. Takk og pris for den møkkete kluten! Og bedre ble det da jeg fikk høre at det var to forskjellige slag melboller, så jeg måtte trøkke i meg en til! Maren kunne bruke oppkasthistorien fra England som unnskyldning, men for min del var det ingen nåde. Det var en slags fiskesaus i den ene og kjøttsaus i den andre – bare så synd at melsmaken drepte hele opplegget. Hei hurra, hurra, hurra. Vi to har det jammen bra! :)

Er dere mette? Nei? Så fint! Take-away kan ordnes! Vi fikk nemlig med oss halve gildet i hvite bokser, da vi merkelig nok var ganske mette av veldig lite. Melboller og kjøttklumper står på kommoden her klare for avlevering. Tviler på at smaksforskjellen vil forandre seg noe særlig før vi kommer hjem uansett.

Vedlagt finner dere bildene fra både seansen og hotellrommet.