Det er fire regler for å overleve i India: tålmodighet, tålmodighet, tålmodighet og mye fleksibilitet. Det fikk erfare allerede før vi hadde forlatt Thailand.

Køkultur
Køkultur er nemlig ikke-eksisterende i India. Situasjonen oppsto da vi, som de velinformerte nordmennene vi er, fant den rette køen til innsjekkinga på flyplassen, nemlig økonomiklasse. Køen ved siden av var for business. Da vi hadde stilt oss opp i køen og ante fred og ingen fare, skjøt ti traller – og minst like mange indere – fart, og havnet foran oss i køen. Høflige som de var, spurte de oss om vi sto i kø, og før vi rakk å svare sa de “Ladies first, of course”. Vi trodde ikke dette var noe å lure på da vi allerede sto i køen, og var før dem. I praksis lot ikke dette seg gjøre, da inderne sto foran oss med alle trallene sine. Flyplasspersonalet hadde sannsynligvis vært borti lignende situasjoner før, for de ga inderne beskjed om at vi var først. Hadde de bare hatt vett til å plassere seg BAK oss, og ikke foran. Vi måtte brøyte oss fram, og sjekket inn med femti indere både bak oss og rundt oss. For forbipasserende var det nok vanskelig å se hvem som ble betjent, da inderne hang over skranken og vi omtrent måtte kaste passene våre til personalet. Det vi har måtte lære oss er at inderne finner plass der vi i vesten ikke mener det er noen. Vi står i kø og gir de foran oss plass til å bevege seg og gjøre seg ferdig med det de skal, før det er vår tur. (Og når gikk første fly til Arlanda, sa du??) Slik fungerer det altså ikke i India. Er det plass til en mann mellom deg og han foran deg i køen, så kan du banne på at det smetter en inder inn der, og han har med seg hele familien sin.

Where are you going???
Å være kvinnelig turist i India er en utfordring i seg selv. Som de idiotene vi var gikk vi ut i shorts og singlet den første dagen, og viste dermed fram kvinnelige kroppsdeler en inder aldri før hadde sett i dagslys. I tillegg har vi blitt så verdensvante at vi kasta oss på metroen, noe som i utgangspunktet er et kapittel for seg. Vi tok metroen til det vi fortsatt tror er sentrum av Delhi, Connaught Place, som ikke er noe annet enn en stor og kjedelig plass full av bygningsarbeid. Dette er mekka for unge, ugifte indere på jakt etter naive, vestlige turister. Før det hadde gått fem minutter hadde vi fått minst ti henvendelser; Where are you going? Where are you from? etc. etc. De aller fleste var både søte og hyggelige, så vi svarte høflig på spørsmålene. Gutta boys vet riktignok hvordan de skal gå frem for å oppnå troverdighet. Vi spurte en mann om hvilken gate vi sto i, for skilt er det ikke for mye av på Connaught Place. Mannen svarte på spørsmålet, og vi fortsatte å kikke på kartet. Plutselig sto det en dresskledd kjekkas foran oss, som spurte oss hvor vi skulle. Vi oppga navnet på kaffebaren vi hadde i tankene, og han forklarte oss veien. Takk skal du ha. Fem minutter og en pastarett seinere satt det plutselig en kjent dresskledd mann ved siden av oss, og han hadde dratt med seg den mest sleske kameraten sin for å sjekke oss opp. Dette er bare en av flere historier vi kunne ha fortalt fra de siste dagene i India. Vi stiller oss noen spørsmål. 1) Hvorfor har de tilsynelatende endeløst med tid til flørting midt på dagen? Alle ser ut til å ha fleksibel dagsplan, og er sin egen sjef. “Drink tonight? Lunch or dinner tomorrow? The next day??” 2) Hvis de er så innmari interesserte i å møte nye mennesker, hvorfor kan de ikke bare nøye seg med å ha snakka med oss på en kaffebar i halvannen time? Hvorfor skal de absolutt sjekke inn på samme hotell som oss i Goa? 3) Hvorfor aksepterer de ikke et nei? Har ikke vi noe vi skulle ha sagt? 4) Hvor får de pengene sine fra når de bare surrer rundt og sjekker opp kvinnelige turister?

Ellers har vi gjort det turister flest gjør i New Delhi. Vi har sett Red Fort og vært på markeder og gjort garderoben vår litt mer India-vennlig. Klær koster ingenting her. Vi har kjøpt et ukjent antall kjoler, og ingen har kosta mer enn 15 norske kroner. Maren er veldig fornøyd med den nye snekker-shortsen sin – men den var ganske dyr, nesten 30 kroner. Vi har fått henna-tatovering på hender og føtter, og i dag har vi vært uttafor Lotus tempelet. Det er nemlig stengt på søndager, men det fant vi selvfølgelig ikke ut før vi var der. Tuk-tuk-sjåførene forteller deg nemlig ingenting når de kan tjene penger på å kjøre deg til den andre kanten av byen – og tilbake igjen. Vi hoppa riktignok av tuk-tuken og rusla rundt i en stor park. Det var deilig med et avbrekk fra denne storbyjungelen med 18 mill. mennesker. Vedlagt finner du utvalgte bilder fra photoshooten vår.

Expect the unexpected
Da vi satt på denne kaffebaren og ble kryssforhørt av våre nye indiske “venner”, kommer det plutselig ei blond jente bort til oss – noe som i seg selv er sensasjonelt i en by som Delhi. Vi sa vi var fra Norge, og det var hun også! Nordmenn! I Delhi! Det var en velsignelse. Ironisk nok var de sju kristne ungdommer på tremånederstur til India. De hadde reist rundt og jobba på forskjellige barnehjem. Veldig, veldig koselige folk. Nå kommer vi til selve essensen med en dag i Delhi. Når du går ut døra fra hotellet veit du aldri hva som kan skje. I det ene øyeblikket surrer du rundt på en metro-stasjon og ikke veit hvor du skal, og i det neste sitter du på en restaurant på et femstjernershotell og spiser gratis lunsj. Du tror du er den eneste vestlige turisten i en by, og plutselig er du sammen med folk fra Skien og Kristiansand. Du tror du bor i verdens kjedeligste hotellområde, før du oppdager at det er en skjult verden med markeder og restauranter i hopetall, som blomstrer etter mørkets frembrudd. India ER Incredible, når man bare gir det en sjanse.

Nå skal vi snart gjøre en velfortjent retrett til verdens minste hotellrom. Vi har mr. Ukjent Lungesykdom utenfor vinduet, et ukjent antall fugler i air-conditionen, og høy aktivitet i gangen utenfor rommet. Vi har med andre ord ikke vært spesielt uthvilte de siste dagene. Dette var alt fra India for denne gang, og husk; You don’t find the tuk-tuks. The tuk-tuks find you.