Hei!

Vi beklager sløvheten. Nå er vi hjemme igjen, og det har vi vært en stund. Vi bestemte oss for å avslutte turen etter vi hadde vært i Sør-Afrika og kom hjem i midten av april.

Etter fjorten fargerike dager i India dro vi til Singapore og møtte en tidligere kollega, Marlon. Vi feiret bursdagen til Maren tre dager til ende på kule utesteder, før vi forflyttet oss til Batam, Indonesia. Påsken ble feiret innendørs på grunn av tropisk høljregn, men vi hadde det moro lell. Etter en fantastisk uke med Marlon satte vi oss på flyet fra Singapore til Johannesburg. Nok en lang flyvning.

Vi landet i Johannesburg tidlig en morgen, og hadde en dag med lesing og soving før vi skulle på safari. Sør-Afrika er et helt fantastisk land! Minner oss mye om Norge, men naturen er enda litt villere. Vi kjørte rundt i en diger doning en ukes tid, og var gjennom hele Krugerparken. Det var mange flotte dyr å se på, selv om vi ikke fikk sett noe særlig til «the big 5».

Nå er alt tilbake til normalen her i Vikersund, og vi takker for følget gjennom en helt fantastisk tur.

Maren og Ingunn

Hei igjen!

Siden sist har vi fullført enda en GAP-tur. Denne GAP-turen gikk fra Delhi til Agra (hvor Taj Mahal ligger), videre til Fathepur Sikri, så til Jaipur før vi igjen returnerte til Delhi. Denne reiseruta er også kalt The Golden Triangle. Dette er på grunn av alle de store palassene og forta som ble reist av Moghul-keiserne på 1500 og 1600-tallet, da de aldri fikk bestemt seg hvor hovedstaden i India skulle ligge. Så på turen har vi sett x antall mange fort i rød sandstein, og marmorbygninger med “precious og semi-precious stones”.
Reisegruppa vår besto utelukkende av jenter (med unntak av Kush, vår lokale guide), og vi var en internasjonal gruppe med representanter fra Australia, USA, Egypt, Tunisia, Italia, England og Norge.

Vi fikk en smak av India (praktisk talt) på denne GAP-turen. Vi har smakt på lokal mat som Lassi (yougurt-drikk), Thali (en slags indisk buffet med naan-brød, ris og masse sauser), Chapatti (indisk brød) og Samosa (frityrstekt trekantsak som inneholder poteter, tomater, ost osv). Vi spiste på de mest tvilsomme stedene. Favoritten var en restaurant på 7 kvadratmeter inne i en mørk bakgate, i et av de fattigste områdene i Delhi. Her ble maten stekt på jernfat som så ut som de hadde blitt rengjort rundt juletider. I fjor. Tror det var flere som tenkte: “Har vi ikke blitt sjuke før, så blir vi det nå.” Det gjorde i alle fall jeg! Og syke ble vi, men ikke nødvendigvis på grunn av maten. Alle i reisegruppa vår var nede for telling en eller annen gang i løpet av turen. Det var nok en blanding av annerledes bakterieflora, mye støv (!), varmen og krydderet i maten. Heldigvis ble ingen alvorlig syke, for det var nok av historier om dysenteri og andre koselige sykdommer som florerte på bussen.

Da GAP-turen var over, satt vi oss på et 17-timers sleeper train til Mumbai. Bare togstasjonen i Delhi var jo en opplevelse. Vi beregnet god tid, så det var 2 timer til avgang. Da vi kom inn i avgangshallen lå indiske familier henslengt rundt omkring på betongen, og der sto vi, to vestlige turister- med sekker så tunge at vi nesten datt bakover- uten en sitteplass i nærheten. Det er tydeligvis mye mer arealeffektivt å distribuere avispapir som folk kan sitte på, istedenfor stoler. Man får jo tross alt en familie på 15 på 3-4 avispapir. Og når vi snakker om arealeffektivt: hvis man synes det er trangt på innvendig lugar på Color Line-ferga til Hirtshals, så kan jeg love at det får M/S Jupiter til å virke som rein luksus i forhold til et indisk tog! (Bilder vedlagt)

Da vi ankom Bollywood-filmhovestaden, Mumabi, kom vi oss inn i en drosje og dro til hotellet. Vi tilbragte to varme dager i Mumbai. Men i motsetning til New Delhi fikk vi i hvertfall gå i fred, så det var to avslappende dager.

Hvis man leser nøye både på og imellom linjene i forrige innlegg, så er det vel kanskje ikke så vanskelig å skjønne at India ikke har vært vår yndlingsdestinasjon. Derfor sitter jeg og skriver dette innlegget fra Batam i Indonesia. Vi fant noen billige flybilletter til Singapore hvor vi har en kjent og kjær tidligere kollega. Fredag kveld ble brukt til bursdagsfeiring i diverse klubber i Singapore (feks en isbar i -9 grader, og det var som å komme hjem!) da undertegnede fylte 20 år. På søndag tok vi ferga over til en Batam, som er en øy i Indonesia. Her skal vi ligge ved bassenget fram til fredag, da går ferden videre til Johannesburg.

Ønsker alle hjemme en riktig god påske!
Her er det lite som minner om en kristen høytid, med en Imam over høyttaleren 5 ganger om dagen, minst.

Hilsen fra backpackerne:)

Det er fire regler for å overleve i India: tålmodighet, tålmodighet, tålmodighet og mye fleksibilitet. Det fikk erfare allerede før vi hadde forlatt Thailand.

Køkultur
Køkultur er nemlig ikke-eksisterende i India. Situasjonen oppsto da vi, som de velinformerte nordmennene vi er, fant den rette køen til innsjekkinga på flyplassen, nemlig økonomiklasse. Køen ved siden av var for business. Da vi hadde stilt oss opp i køen og ante fred og ingen fare, skjøt ti traller – og minst like mange indere – fart, og havnet foran oss i køen. Høflige som de var, spurte de oss om vi sto i kø, og før vi rakk å svare sa de “Ladies first, of course”. Vi trodde ikke dette var noe å lure på da vi allerede sto i køen, og var før dem. I praksis lot ikke dette seg gjøre, da inderne sto foran oss med alle trallene sine. Flyplasspersonalet hadde sannsynligvis vært borti lignende situasjoner før, for de ga inderne beskjed om at vi var først. Hadde de bare hatt vett til å plassere seg BAK oss, og ikke foran. Vi måtte brøyte oss fram, og sjekket inn med femti indere både bak oss og rundt oss. For forbipasserende var det nok vanskelig å se hvem som ble betjent, da inderne hang over skranken og vi omtrent måtte kaste passene våre til personalet. Det vi har måtte lære oss er at inderne finner plass der vi i vesten ikke mener det er noen. Vi står i kø og gir de foran oss plass til å bevege seg og gjøre seg ferdig med det de skal, før det er vår tur. (Og når gikk første fly til Arlanda, sa du??) Slik fungerer det altså ikke i India. Er det plass til en mann mellom deg og han foran deg i køen, så kan du banne på at det smetter en inder inn der, og han har med seg hele familien sin.

Where are you going???
Å være kvinnelig turist i India er en utfordring i seg selv. Som de idiotene vi var gikk vi ut i shorts og singlet den første dagen, og viste dermed fram kvinnelige kroppsdeler en inder aldri før hadde sett i dagslys. I tillegg har vi blitt så verdensvante at vi kasta oss på metroen, noe som i utgangspunktet er et kapittel for seg. Vi tok metroen til det vi fortsatt tror er sentrum av Delhi, Connaught Place, som ikke er noe annet enn en stor og kjedelig plass full av bygningsarbeid. Dette er mekka for unge, ugifte indere på jakt etter naive, vestlige turister. Før det hadde gått fem minutter hadde vi fått minst ti henvendelser; Where are you going? Where are you from? etc. etc. De aller fleste var både søte og hyggelige, så vi svarte høflig på spørsmålene. Gutta boys vet riktignok hvordan de skal gå frem for å oppnå troverdighet. Vi spurte en mann om hvilken gate vi sto i, for skilt er det ikke for mye av på Connaught Place. Mannen svarte på spørsmålet, og vi fortsatte å kikke på kartet. Plutselig sto det en dresskledd kjekkas foran oss, som spurte oss hvor vi skulle. Vi oppga navnet på kaffebaren vi hadde i tankene, og han forklarte oss veien. Takk skal du ha. Fem minutter og en pastarett seinere satt det plutselig en kjent dresskledd mann ved siden av oss, og han hadde dratt med seg den mest sleske kameraten sin for å sjekke oss opp. Dette er bare en av flere historier vi kunne ha fortalt fra de siste dagene i India. Vi stiller oss noen spørsmål. 1) Hvorfor har de tilsynelatende endeløst med tid til flørting midt på dagen? Alle ser ut til å ha fleksibel dagsplan, og er sin egen sjef. “Drink tonight? Lunch or dinner tomorrow? The next day??” 2) Hvis de er så innmari interesserte i å møte nye mennesker, hvorfor kan de ikke bare nøye seg med å ha snakka med oss på en kaffebar i halvannen time? Hvorfor skal de absolutt sjekke inn på samme hotell som oss i Goa? 3) Hvorfor aksepterer de ikke et nei? Har ikke vi noe vi skulle ha sagt? 4) Hvor får de pengene sine fra når de bare surrer rundt og sjekker opp kvinnelige turister?

Ellers har vi gjort det turister flest gjør i New Delhi. Vi har sett Red Fort og vært på markeder og gjort garderoben vår litt mer India-vennlig. Klær koster ingenting her. Vi har kjøpt et ukjent antall kjoler, og ingen har kosta mer enn 15 norske kroner. Maren er veldig fornøyd med den nye snekker-shortsen sin – men den var ganske dyr, nesten 30 kroner. Vi har fått henna-tatovering på hender og føtter, og i dag har vi vært uttafor Lotus tempelet. Det er nemlig stengt på søndager, men det fant vi selvfølgelig ikke ut før vi var der. Tuk-tuk-sjåførene forteller deg nemlig ingenting når de kan tjene penger på å kjøre deg til den andre kanten av byen – og tilbake igjen. Vi hoppa riktignok av tuk-tuken og rusla rundt i en stor park. Det var deilig med et avbrekk fra denne storbyjungelen med 18 mill. mennesker. Vedlagt finner du utvalgte bilder fra photoshooten vår.

Expect the unexpected
Da vi satt på denne kaffebaren og ble kryssforhørt av våre nye indiske “venner”, kommer det plutselig ei blond jente bort til oss – noe som i seg selv er sensasjonelt i en by som Delhi. Vi sa vi var fra Norge, og det var hun også! Nordmenn! I Delhi! Det var en velsignelse. Ironisk nok var de sju kristne ungdommer på tremånederstur til India. De hadde reist rundt og jobba på forskjellige barnehjem. Veldig, veldig koselige folk. Nå kommer vi til selve essensen med en dag i Delhi. Når du går ut døra fra hotellet veit du aldri hva som kan skje. I det ene øyeblikket surrer du rundt på en metro-stasjon og ikke veit hvor du skal, og i det neste sitter du på en restaurant på et femstjernershotell og spiser gratis lunsj. Du tror du er den eneste vestlige turisten i en by, og plutselig er du sammen med folk fra Skien og Kristiansand. Du tror du bor i verdens kjedeligste hotellområde, før du oppdager at det er en skjult verden med markeder og restauranter i hopetall, som blomstrer etter mørkets frembrudd. India ER Incredible, når man bare gir det en sjanse.

Nå skal vi snart gjøre en velfortjent retrett til verdens minste hotellrom. Vi har mr. Ukjent Lungesykdom utenfor vinduet, et ukjent antall fugler i air-conditionen, og høy aktivitet i gangen utenfor rommet. Vi har med andre ord ikke vært spesielt uthvilte de siste dagene. Dette var alt fra India for denne gang, og husk; You don’t find the tuk-tuks. The tuk-tuks find you.

Som de to ansvarsbevisste og voksne ryggsekkturistene vi er, veit vi å velge severdighetene vi skal se med omhu. Vi så Jade Buddha temple i Shanghai, et enda større buddhistisk tempel i Hangzhou, Angkor Wat i Kambodsja og et buddhistisk tempel i Chau Doc, Vietnam. Da jentene kom tilbake til Bangkok styrta de ikke akkurat til den største turistattraksjonen; Grand Palace. Vi benytta heller anledningen til å besøke (les: vi gikk tilfeldigvis forbi) Sørøst-Asias største akvarium. Inngangsbilletten kosta fem ganger så mye som en god middag og drikke for to, og vi fikk sett akkurat det samme som vi har sett tusen ganger før. Vi nevner i fleng: fisk, hai, bever, oter og pingviner. Det var moro for unga en hel halvtime, og så gikk det over.

Akkurat nå befinner vi oss i fiskerlandsbyen Bang Bao på sørspissen av Koh Chang. Gårsdagen krevde sine kvinner, så den prøver vi å glemme. Seks timer på en fullstappa buss – uten air-condition er ikke noe å rope hurra for når både formen og humøret svikter. Det ble ikke bedre da vi, etter en ferjetur og en time med kollektiv-taxi, kom fram og resepsjonisten ikke hadde bestillinga vår. Undertegnede hadde sjekka på forhånd at pengene var trukket fra konto, men det hjalp lite når reservasjonen ikke fantes. Etter halvannen time med forsøk på å kommunisere, et ukjent antall telefonsamtaler og himling med tårevåte øyne fra både den ene og andre fronten løste det seg. Resepsjonisten skyldte på selskapet vi booka gjennom, og vi ønska oss et besøk av Norsk Luftambulanse. Bill.mrk: Vikersund. Situasjonen hadde kanskje ikke vært like håpløs midt i Bangkok, men på et mindre sivilisert og befolka sted som Bang Bao hadde det ikke vært moro å stå uten overnatting når det går mot kvelden.

Det er i motbakke det går oppover, og vi er veldig fornøyd med bungalowen vår. Vi har glass i gulvet foran senga og ser rett ned i sjøen. Å spise frokost på verandaen vår er som å være i Kragerø i høysesong, og ja, vi får den servert på verandaen. Nå har vi ligget på hver vår solseng i noen timer, sløva litt i skyggen, spist lunsj og gått til anskaffelse av hver vår kjole. Livet er herlig, dere!

Hei igjen! For 10 dager siden startet vi en gruppetur med GAP adventures som går gjennom Kambodsja og Vietnam. Gruppen består av 15 backpackere som hovedsaklig kommer fra England, Nord-Irland og Australia. Vi har også med oss et søskenpar fra Norge, så norsken har vi fått praktisert mye denne uka. :)

Turen starta i Bangkok på lørdag, og søndag morgen dro vi til Siem Reap i Kambodsja. Siem Reap er stedet hvor det berømte tempelområde Angkor ligger, og kanskje det mest kjente tempelet, Angkor Wat. Vi ble fortalt at Angkor Wat måtte oppleves ved soloppgang, så 0445 mandag morgen satt vi på bussen. Om det var verdt det, var vi litt usikre på når vi satt og halvsov i bekmørke med x antall mygg rundt oss som vi bare kunne høre. Men da solen åpenbarte seg bak tempelet, var det et majestetisk syn. Vi hadde med oss en veldig entusiastisk og lærd guide. Han tok oss med rundt templene i 37 varmegrader i hele 11 timer! Vi var ikke akkurat en fresh gjeng som ble lempa av på hoteller utpå ettermiddagen.

Fra Siem Reap dro vi videre til Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja. Her skulle vi få et veldig detaljert innblikk i Pol Pot regimet. Vi besøkte det beryktede S21 fengselet. Her bler tusenvis av fanger torturert på slutten av 70-tallet, for så å bli sendt videre til det neste stedet vi besøkte; the Killing Fields. The Killing Fields er en rekke massegraver som ble funnet etter krigen. Da vi gikk rundt på området lå det fortsatt tøybiter på bakken, og regnet hadde skylt bort mye av jorda slik at man tydelig kunne se knokler som stakk opp. Råskapen over Pol Pots Khmer Rouge regime, er rett og slett ufattelig. Stalinistisk paranoia blanda med gode retoriske evner, er ikke en god blanding!

Etter sterke inntrykk i Phnom Penh, dro vi til strendene langs Kambodsjas kyst. Her rakk vi å bli rimelig solbrente, før ferden bar videre til Vietnam. Akkurat nå befinner vi oss i Ho Chi Minh City, eller Saigon om du vil. Her er det ikke 9 millioner sykler, men 9 millioner mopeder. Trafikken i både Kambodsja og Vietnam er heftig. Fotgjengere har ingen rettigheter, og skal man krysse veien gjør man det med livet som innsats. Som nevnt i overskriften, har tuten mange funksjoner i disse landene. Et eksempel på en tutesituasjon, er hvis man skal kjøre forbi 5 lastebiler og må legge seg helt ut i motgående kjørefil for å komme forbi. Da må møtende biler/mopeder/sykler fint finne seg i å havne halvveis ut i grøfta. Det skulle tatt seg ut på r35.

På onsdag flyr vi til Thailand og tar bussen ned til Ko Chang, hvor elleve dager strandferie venter. Det gleder vi oss til. :)

God natt fra HCMC!

Etter den kinesiske mat-nedturen har vi naa faatt igjen livslysten etter to middager fra det koreanske kjokken. Hovedproblemet vaart naa om dagen er at maten er for sterk for oss. En bit og en halvliter vann, takk. Den australske vennen vaar lo av oss fordi vi ikke klarte denne maten, og uttrykte sin bekymring over vaar ferd videre i Asia og krydderland. Vi hadde to flotte dager i Seoul paa NAMU Guesthouse. Vi moette to gutter og ble litt kjent, saa vi var for det meste sammen med dem. (Det holjregna forresten hele tida, saa det var et minus)

Naa sitter undertegnede foran en stor skjerm og et ekkelt tastatur paa et bakrom paa hotel Royal i Bangkok. Vi landa i gaar, litt foer klokka 22, til 28 varmegrader og luftfuktighet paa linje med Furumo. Det var vi ikke vant til. Det var veldig spesielt aa ta paa bikinien foer klokka ti om morgenen – ikke at bikini egner seg i Norge naa uansett – og spasere til poolen. I dag har vi slova, lest, bada, blitt solbrente, og utsatt oss for en av Bangkoks tettpakkede markedsgater. Mye moro til lite penger.

Standarden paa dette hotellet er noe annen enn den vi har opplevd den siste uka. Vi har ikke akkurat noen suite i 39. etasje paa et av Shanghais kuleste hoteller, men vi har det fint likevel. Grei standard, hjelpsom betjening som ikke snakker engelsk, og den pakka der. Blogginga blir derfor noe redusert, paa grunn av manglende internettforbindelse. Paa lordag skal vi moete reisefolget vaart i GAP Adventures, og reise gjennom Kambodsja til Vietnam (Ho Chi Minh-byen). De spesielt interesserte kan gaa paa www.gapadventures.com og soeke paa Roam Cambodia.

Haaper dere fortsatt folger oss! Den forrige posten hadde faktisk godt over 400 visninger, saa vi er veldig fornoyde.

En svett hilsen fra to sultne backpackere som er paa vei til middag

Egentlig er begge to veldig eventyrlystne og interessert i å lære mer om andre kulturer på godt og vondt. Det vi ikke tenkte på, var at matkulturen kanskje kom til å bli den største utfordringen. Høye på sukker (freia melkesjokolade) og underernært på søvn får dere nå en presentasjon av den kinesiske matkulturen. Den lokale kinesiske jenta vi har blitt kjent med gjennom et medlem av Marens vertsfamilie, var så vennlig å ta med oss til Hangzhous eldste restaurant for å få en smakebit av hva det kinesiske kjøkken har å by på.

Kinesisk mat smaker IKKE godt. Kniv og gaffel hadde de aldri hørt om. Forretten var en vassen (og seig) liten deigklump som var pynta med den lokale blomsten (!). Når jeg endelig, med min dårlige koordinasjon, klarte å få guffa på spisepinnene, kan jeg love deg at jeg ikke fikk den av igjen. Så hele resten av måltidet hadde en slags melsmak. Det kan jo hende at alt det andre også smakte mel, men det slapp jeg altså å finne ut av. – Egentlig lurer jeg på om vi ble litt lurt av den lokale guiden vår, for hun bestilte bare slim til oss og ikke til seg selv…..

Nummer to var en bolle med noe rart i. Etter nærmere forklaring fant vi ut at dette var “fish flesh”. For meg som ikke er helt skærp i engelsk lenger hørtes det mest ut som fiskeskinn, og sånn så det jammen meg ut også. Maren dro likevel nedpå minst 50 ml. – og hu er faktisk så rutinert med spisepinner at hu klarte å DYPPE risen i bollen, og så få ALT i munnen. Jeg bøyer meg i støvet og ber en bønn om at jeg også klarer det samme en dag. Men jeg kan godt dyppe risen i soyasaus og ikke fiskeskinnsuppe, det går sikkert greit.

Måltidet er langt fra over… Grisekjøtt. Med slimlag uttapå! Mmm! Sant skal sies at det nesten smakte godt. Men de kunne med fordel ha tatt ut beina fra de bittesmå kjøttklumpene, for det var egentlig mer bein enn kjøtt. (Og til tannlegen min; jeg tror jeg har tatt fyllinga mi på et grisebein). Det stadig tilbakevendende problemet med dårlig spisepinneteknikk viste seg også her. Det er ikke så veldig lett å få deformerte grisekjøttklumper fra fatet, over på tallerkenen din og så INN i munnen, når du i tillegg har angst for å få ødelagt fyllinga totalt. I tillegg til kniv og gaffel var heller ikke servietter noe tema; bare en litt fuktig klut til å vaske hendene sine med. Og når du allerede har brukt den til å fjerne det verste bakterielaget på henda er det liksom ikke noe tema å tørke seg rundt munnen med den.

Klar for mer mat? Vi var ikke. Maren hadde HELDIGVIS allerede fortalt meg om sin uheldige episode med melboller fra hennes fantastiske utvekslingsår i England. Tre melboller til middag resulterte i et bedre bekjentskap med doskåla. Med denne røverhistorien friskt i minnet takket jeg høyere makter for at vi bare fikk to fat med melboller ( :-) ) Problemer med spisepinner, sa du? Melbollen hadde saus og ei kjøttbolle inni. Prøv å gnage hull på melskinnet og få i deg resten av bolla med spisepinner. Kjøttbolla sklei rundt på tallerkenen som om den nettopp var sluppet løs på Tusenfryd, og skinnet hang fast på pinnene. Takk og pris for den møkkete kluten! Og bedre ble det da jeg fikk høre at det var to forskjellige slag melboller, så jeg måtte trøkke i meg en til! Maren kunne bruke oppkasthistorien fra England som unnskyldning, men for min del var det ingen nåde. Det var en slags fiskesaus i den ene og kjøttsaus i den andre – bare så synd at melsmaken drepte hele opplegget. Hei hurra, hurra, hurra. Vi to har det jammen bra! :)

Er dere mette? Nei? Så fint! Take-away kan ordnes! Vi fikk nemlig med oss halve gildet i hvite bokser, da vi merkelig nok var ganske mette av veldig lite. Melboller og kjøttklumper står på kommoden her klare for avlevering. Tviler på at smaksforskjellen vil forandre seg noe særlig før vi kommer hjem uansett.

Vedlagt finner dere bildene fra både seansen og hotellrommet.

Hei igjen fra Kina, og denne gang i Hangzhou, en by ca 2 timer med tog utenfor Shanghai. De siste dagene i Shanghai har gått med til sightseeing. Vi har blant annet fått med oss Oriental Pearl Tower, som er Kinas TV-tårn på svimlende 468 meter høyt, og et Jade Buddha Temple med mye røkelse og mange Buddhaer.

Turen til Hangzhou i dag, har vært opplevelsesrik. Å ferdes rundt i Kina bare noen dager før kinesisk nyttår kan være en prøvelse. Vi tok taxi til Shanghai Railway Station og ble møtt med et folkehav. Da vi endelig kom inn i bygget og hadde kjøpt billett, (pga gjerder og kontroller) fant vi ventehallen vår. Dette var en ventehall for 4 togavganger, og det er ingen overdrivelse å skrive at her satt rundt 1700 kinesere og ventet. Stoler var det ikke, så vi satt oss på gulvet og spiste lunsjen vår: Wasa Husman med tubeost på. Noen stirret, andre pekte og lo.
Da vi endelig kom fram til Hangzhou, var det like mange folk som i byen vi forlot. Vi var heldigvis så heldig at vi ble hentet av en venn av en venn, som forøvrig skal være guiden vår de to dagene vi er her.

De to neste dagene i Hangzhou går med til besøk av templer og gåturer rundt en vakker innsjø (West Lake), før vi returnerer til Shanghai. Den siste natten har vi slått på stortromma og kosta på oss et Grand Deluxe hotellrom i Shanghais mest kjente shoppinggate. Pris: 350 kr per person.

Ellers har vi funnet ut at selv med godt næringsvett og god likviditet er det fortsatt mulig å sulte i Kina. Vi spiser hvitt brød til frokost, lunsj er alltid litt ymse, men som oftest litt sjokolade, eller annet skvip. Middag spiser vi, men det er også den eneste tiden på døgnet hvor vi faktisk er mette.

Nå er vi to slitne backpackere som trenger søvn og hvile.

God natt fra Hangzhou:)

Hej hej hej

Nå er vi i Kina! Det er et fryktelig stort land med veldig få taxier per turister. Det er ikke så innmari ålreit når det blåser og regner, og ikke er mer enn et par varmegrader. Vi har det helt forferdelig.

Neida. Motet er heldigvis bedre enn på lenge. Det var ikke akkurat to hurragutter som prøvde å trykke i seg hvert sitt rundstykke på Gardermoen mandag morgen. Og undertegnede fikk grått fra seg på Heathrow. Men nå er det bra igjen. Vi fløy en Boeing 777 fra London til Shanghai, og det var et utrolig stort fly. Jeg har aldri vært i Asia før, og ikke flydd så langt, så det var kult å se noe litt større enn et rutefly som går fra Oslo til Roma.

Vi kom til hotellet rundt klokka tolv i dag formiddag. Flyet landa halv ti, men det tok sin tid å komme ut av flyplassen, for vi visste ikke helt hvor bussene var og hvilken buss vi skulle ta. Og så ble det litt ekstra venting siden den første bussen som kom var full. Det var den neste også, så vi måtte stå den timen det tok å kjøre, men det var egentlig helt greit etter å ha sittet stille i 11 timer. Planen i formiddag var å sove et par timer før vi gikk ut for å finne mat, men to timer ble fort til fire. Så nå har vi spist, drukket kaffe og kommet tilbake til hotellet. Vi tror nok vi skal få sove i kveld også. Jeg er i hvert fall ganske sliten. Her er klokka halv ti på kvelden, så det er snart leggetid.

Facebook og wordpress er blokkert i Kina, så dere ser oss nok ikke der før tidligst når vi kommer til Sør-Korea den åttende, men vi skal oppdatere her :) I morgen skal vi på oppdagelsesferd for å finne ut av om det er noe å se i denne store byen. Og på fredag reiser vi til Hangzhou, en “liten” by et par timer herfra. Den ligger ved en kanal, og skal visst være kinesernes himmel på jord. Så det blir spennende å se! Det meste er ganske spennende nå om dagen.

Kos og klem fra backpackerne

PS: Man må være medlem for å kommentere, men det skal visst være lettvint å registrere seg :)

Neste mandag reiser vi.

Vi har talt måneder og uker, men nå er det faktisk bare snakk om dager før vi skal dra. Det er veldig rart å tenke på at etter i morgen skal jeg ikke jobbe på 4,5 måneder. Vi skal reise gjennom Asia, på safari i Afrika og trekking i Peru. Det vi har prata om og tenkt på i nesten et år er faktisk i ferd med å bli virkelig. Det er så nærme at jeg ikke veit om jeg gruer meg eller gleder meg – jeg klarer rett og slett ikke å forholde meg til det. Det er ingen tvil om at dette blir spennende!